Opphavsrett
Du får bistand enten du er involvert som utøver (f.eks. artist, skuespiller eller danser), produsent (f.eks. plateselskap, forlag eller teater) eller er opphaver (f.eks. komponist, forfatter, scenograf eller lysdesigner).
Opphavsretten, slik den i Norge er nedfelt i åndsverkloven – opprinnelig vedtatt av Stortinget 12. mai 1961, men i ny struktur og med oppdatert språkbruk fra 2015, er det rettslige og økonomiske fundamentet for de fleste skapende og utøvende kunstnere innenfor kulturfeltet. Loven blir stadig endret, blant annet på grunn av den store mengden av lovregler som kommer fra EU som Norge er nødt til å gjennomføre, men du finner alltid en oppdatert og tilgjengelig versjon av loven på Lovdata.no.
Opphavsretten er også av stor betydning for andre aktører i bransjen, som produsenter (f.eks. plateselskap, forlag og teatre), og distributører (f.eks. kringkastere, plattformer, teatre og arrangører).
Som utøvende kunstner (åvl. § 16)
nyter du først og fremst vern etter åndsverklovens kapittel 2, som gir deg enerett til å råde over framføringen din, både når det gjelder opptak, strømming, kringkasting og annen utnyttelse. I klartekst betyr dette at den som ønsker å formidle dine prestasjoner til andre enn den kretsen du direkte opptrer for, må innhente din eksplisitte tillatelse. Et slikt samtykke, en såkalt overdragelse av utøverens enerett, bør selvsagt ha sin pris. I åndsverkloven er det en bestemmelse om «rimelig vederlag» (åvl. § 69), som innebærer at du skal betales et vederlag som avspeiler verdien av prestasjonen din. «Verdien» har noe med hvilke inntekter prestasjonen genererer, hva slags rettigheter utnytter får, hva som er vanlig å gi for slik utnyttelse og hva som er formålet med avtalen du har inngått.
Som produsent
(f.eks. eier av mastertape) har du en lovfestet enerett til å utnytte innspillingen (åvl. § 20). Et teater er også en slags produsent, men deres rettigheter fremgår ikke av loven. Fordi teatrene ikke har egne immaterielle rettigheter, må teatrene sørge for å få overdratt til seg de rettighetene de trenger for å vise en forestilling.
På musikksida opprettet utøvende kunstnere og produsenter i 1989 et felles selskap, Gramo, som innkrever, forvalter og utbetaler vederlag for kringkasting og annen offentlig framføring av innspillinger (fonogrammer). Vederlaget som innbetales av de som fremfører musikken, deles likt mellom de to rettighetshavergruppene.
Som opphaver (åvl. § 2 jf. 3)
nyter du vern etter flere bestemmelser i åndsverkloven, og igjen er det eneretten til å råde over egne verk som er det sentrale. Enhver bruk av det du har skapt må klareres (avklares) med deg. Denne eneretten kan eventuelt overdras til et forlag, teater, produksjonsselskap eller andre som har lyst til å kommersialisere verket ditt, kanskje sammen med andres prestasjoner de har tilegnet seg.
Komponister og tekstforfattere(opphavere) har siden 1928 hatt sitt eget forvaltningsselskap TONO, hvor også musikkforleggerne er representert. Det innebærer at disse opphaverne har gitt fullmakt til TONO, slik at de kan gi tillatelser til å bruke musikken/teksten.
Krenkelse av opphavsretten
Dine rettigheter som utøver, produsent eller opphaver kan krenkes på ulike måter. Som utøver kan du for eksempel oppleve å bli utgitt på plate uten å ha gitt samtykke til det eller at en konsert du har vært med på blir ulovlig tatt opp og brukt i en TV-serie uten at du er blitt spurt. Som produsent risikerer du at innspillingen din spres av noen som ikke lovlig har ervervet retten til den, og som opphaver kan du oppleve at andre kopierer verket ditt eller at scenografien din blir plagiert og brukt i en annen forestilling uten at du har gitt tillatelse eller får betalt for det (plagiat). Både utøvere, produsenter og opphavspersoner kan utsettes for at rettighetsbelagt materiale brukes i uønskede sammenhenger. Som medlem i Creo får du gratis juridisk bistand i denne type saker, enten du er involvert som utøver, produsent eller opphaver.
Verk i det fri
Åndsverk («verk» i kortform) – som en låt, en bok eller en film – er beskyttet av åndsverkloven mot bruk i offentligheten for en viss periode (åvl. § 2 gis en liste over åndsverk). Beskyttelsen gis for å sikre opphaver (den som har laget låta, filmen eller boka) et salgsfortrinn i hele kunstnerens levetid og i 70 år etter at vedkommende er død (åvl. § 11). Det betyr at arvingene til opphaveren arver rettighetene til verket. Hvis noen vil bruke verket i vernetiden må de få tillatelse fra opphaver eller arvingene (åvl. § 3). Etter at verket er i det fri derimot, kan alle bruke verket eller prestasjonen offentlig. Da kan du kan også sette sammen deler av verket/prestasjonen inn i ditt eget, uten å spørre noen (bearbeidelse eller sammensatt verk). Det er riktignok noen grenser mot å vansmekte det du bruker (åvl. § 108), men vanlig respektfull bruk av det kan alle gjøre.
I denne interessante bloggen skriver professor Olav Torvund, som også har dyp innsikt i musikk, om noen musikkverk som er i det fri fra i år, og som alle da kan bruke inn i sine egne komposisjoner eller spille offentlig uten å betale for det. Les fra den innsiktsfulle bloggen her: Fri fra 2022 | Olav Torvunds blogg
Les deg opp
Grunnleggende om opphavsrett
Forvaltningsorganisasjonen Norwaco har en oversiktlig side om opphavsrett.
Artikkel: «Uttrykket» er opphavsrettens kjerne
Man må skille mellom ideer og uttrykk, sier Irina Eidsvold-Tøien, professor i juss med opphavsrett som spesiale. Hun savner en tydeligere grenseoppgang mellom ideer og uttrykk, men også mellom regi og scenografi.
Les artikkel i Norsk Shakespear tidsskrift
Artikkel: Opphavsrett til åndsverk skapt i arbeidsforhold
Immaterielle rettigheter er en samlebetegnelse på rettigheter av ikke-materiell art, slik som åndsverk, varemerker, domenenavn, design, patenter, kunnskap og bedriftshemmeligheter. I de tilfeller det oppstår immaterielle rettigheter som et resultat av arbeidstakers innsats vil det ofte være et spørsmål hvem som eier disse rettighetene.
