Støtteordningene fungerer ikke optimalt, og etterlater aktørene forvirret og svært bekymret

Vi støtter intensjonene bak regjeringens stimuleringsordning for kulturlivet, og opplever at kulturministeren strekker seg langt for at kunst- og kulturfeltet skal kunne svare på sitt samfunnsoppdrag. Det er viktig å holde hjulene i gang i kulturbransjene i så stor utstrekning som over hode mulig, og vi er takknemlige for de tiltak og ordninger som så langt har blitt lagt på bordet.

Vi har forståelse for at det er et omfattende arbeid å utvikle støtteordninger, om ikke enda mer at disse blir satt ut i livet så raskt som mulig for å avhjelpe kulturbransjen i denne akutte krisen. Dessverre ser vi nå at ordningene ikke fungerer optimalt, og etterlater aktører forvirret og svært bekymret tilbake, slik det fremkommer av Dagbladets reportasje 19.11. hvor Scenekvelder intervjues.

Problemet slik vi ser det, har utspring i at grensedragningen mellom stimuleringsordningen og kompensasjonsordningen er uklart definert fra kulturdepartementets side, og dette får uønskede konsekvenser ved en plutselig nedstengning som den vi nå står i, i Oslo og Bergen. De to ordningene skiller seg fra hverandre ved at mens kompensasjonsordningen kompenserer for 50 % av billettinntektene ved avlyste arrangement, gir stimuleringsordninger tilskudd til å opprettholde aktivitet. Dette tilskuddet er høyere og skal i tillegg også sikre at inngåtte forpliktelser med hele næringskjeden opprettholdes.

Norsk kulturråd har fått oppgaven med å forvalte disse to ordningene, og det har kommet inn langt flere søknader enn administrasjonen klarer å forvalte kjapt nok. Det betyr at svært få av dem som søkte stimuleringsordningen har fått svar på sine søknader, men mange har, i likhet med Scenekvelder, latt seg stimulere til å sett i gang nye prosjekter i den tro at pengene snart ville komme. Så slo annen bølge av korona inn over landet og de ble tvunget til å avlyse likevel.

I nevnte sak fra Dagbladet uttaler kulturministeren følgende:

«Formålet med stimuleringsordningen er at arrangører skal få støtte til å gjennomføre arrangementer innenfor gjeldende smittevernstiltak. Likevel ser vi nå at smittesituasjonen nå er så alvorlig i Norge at flere ser det som nødvendig å avlyse sine arrangementer. Arrangører som har mottatt tilskudd gjennom stimuleringsordningen, men likevel må avlyse grunnet forverrede smittevernstiltak, vil få dekket uunngåelige økonomiske forpliktelser i forbindelse med det avlyste arrangementet.»

Dette er roten til problemet slik vi ser det, og vi får det bekreftet i kommunikasjon fra Kulturrådet til Scenekvelder:

» Og når de må avlyse før de har fått midler, kan de ikke få midler ettersom stimuleringsordningen ikke dekker avlysninger. Hvis de ikke trekker søknaden, blir den uansett avvist/avslått.» 

Kulturministeren sier derimot til Dagbladet:

«Arrangører som har mottatt tilskudd gjennom stimuleringsordningen, men likevel må avlyse grunnet forverrede smittevernstiltak, vil få dekket uunngåelige økonomiske forpliktelser i forbindelse med det avlyste arrangementet.»

Betyr dette at de som har vært så heldige å få sin søknad via stimuleringsordningen behandlet og innvilget, får beholde tildelte midler selv om de må avlyse, mens de som fremdeles ikke har fått søknaden behandlet automatisk vil få denne avslått? Det er i så tilfelle helt meningsløst!

Vi oppfordrer nå kulturdepartementet til å ta tak i denne saken. Alle som har søkt stimuleringsordningen må få sin søknad behandlet, uavhengig av om de nå opplever en tvungen nedstengning. Det kan ikke være slik at saksbehandlingstid hos Norsk Kulturråd, hvor man ligger i søknadsbunken, og hvilket tidspunkt en søker får behandlet søknaden sin på, skal ha avgjørende betydning for om man kvalifiserer til stimuleringsordningen eller kompensasjonsordningen.

Vi erfarer nå at søkere faller ut av stimuleringsordningen på grunn av at utenforstående faktorer tvinger dem til å kansellere, og fordi deres søknad dessverre ikke var behandlet før nedstengningen. De reelle søknadene som er sendt må legges til grunn, uavhengig av om man kan gjennomføre eller ikke, og alle må behandles på likt grunnlag og tildeles i henhold til samme prinsipper! Resultatet av denne eventuelle forskjellsbehandlingen som vi nå ser antydninger til, kan få ekstreme konsekvenser for de det gjelder.

Videre må saksbehandlingstiden kortes betydelig ned, slik at faren for slike endringer i rammene rundt produksjonen, kan reduseres. Dette er et stort problem som i første omgang rammer kulturaktører i Oslo og Bergen, men hvis smittesituasjonen ikke bedres, vil den om ikke lenge kunne gjelde kulturaktører i hele landet.

Vi er klar over at det jobbes hardt i departementet, at utfordringene og henvendelsene står i kø, men håper at dette avklares kjapt.

Med vennlig hilsen

Hans Ole Rian
Forbundsleder Creo

Knut Alfsen
Forbundsleder Norsk Skuespillerforbund

Eva Grainger
Nestleder Norske Dansekunstnere