Bør vi tenke litt nytt om øvings-og treningsmetoder?
Intervju med Ingrid Eythorsdottir, masterstudent ved Norges idrettshøgskole
Creo opplever at det for mange sceniske yrkesgrupper fins lite kunnskap om treningslære og fysisk helse. Ingrid Eythorsdottir har derfor laget en rekke videoer i samarbeid med Creo om tematikken rundt trening, belastning, restitusjon og alle de fysiske aspektene rundt det å prestere best mulig i et kunstnerisk virke.
Ingrids egen historie er som en skrekkfilm når det gjelder egen erfaring med skader, treningsavbrudd, operasjoner, trene seg opp igjen og nye runder med akkurat det samme – med en indre motivasjon og drivkraft til til å holde på med det hun ønsket mer enn noe annet – å danse.
«Jeg begynte å danse som 5-åring og det ble raskt noe av det viktigste i livet mitt. Det var dette jeg ville gjøre, og etter ungdomsskolen begynte jeg på KHIO for å kunne danse så mye som mulig. Før det var jeg elev ved Operaens ballettskole og jeg trente mye allerede i ung alder. Mitt liv var ballett, og jeg prioriterte vekk det aller meste for å kunne oppfylle drømmen om å bli profesjonell ballettdanser.
En fryktelig beskjed
Det er ikke behagelig å trene veldig mye. Når man trener så mye som det jeg gjorde (og alle ballettdansere gjør), blir man vant til å ha «vondter» et eller annet sted så og si hele tiden. Man lærer seg å leve med at det gjør vondt her og der. Imidlertid kan det bli enklere å ignorere smerter som har mer alvorlige årsaker og det ble tilfellet for meg.
Jeg var bare 20 år, hadde lenge kjent smerter i en ankel, det ble vanskelig og smertefullt å danse og etter hvert også vanskelig å bevege seg normalt. Smertene gjorde at jeg hadde store problemer med trapper, og jeg hadde ikke kjangs til å for eksempel løpe for å rekke bussen. Til slutt oppsøkte jeg lege og ble grundig undersøkt med MR, røntgen og diverse.
Legens konklusjon var klar: jeg kunne bare glemme å bli profesjonell ballettdanser. Ankelen var veldig overbelastet, noe som hadde ført til at bl.a. noe av brusken var knust. Knust ble også livet mitt og selve identiteten min da denne beskjeden kom. Jeg var DANSER. Hele mitt liv og den jeg var handlet om dette ene ordet, og jeg hadde ikke noe annet å falle tilbake på. Alt jeg hadde levd og åndet for forsvant med denne fryktelige beskjeden.
Imidlertid har jeg en god porsjon stahet i meg. Beskjeden var tydelig – om jeg ville gjøre noe igjen uten smerter måtte skaden opereres. Men skaden var komplisert, og ikke alle leger var sikre på hvordan operasjonen skulle gjennomføres. Jeg måtte i alle fall undersøke nøyere om det fantes noe håp. Man gir ikke opp så lett på noe man har jobbet for hele sitt (unge) liv. I mellomtiden danset jeg videre mens jeg gomlet Paracet.
Operasjoner og alternativ trening
Gjennom Olympiatoppen kom jeg i kontakt med gode leger og fysioterapeuter som hadde en plan for hva slags operasjon vi kunne gjennomføre. Det var et håp om at dette kunne gå bra. Etter en omfattende operasjon hadde jeg det tøft. Det er mildt sagt kjipt å være skadet. Dette var første gang jeg ikke kunne drive med ballett over en lengre periode og jeg klarte ikke være her i Norge og se alle jeg kjente trene og danse som før. Dermed dro jeg til utlandet for å trene, og komme meg vekk fra det hele. Men skaden ble ikke bedre – det ble foreslått ny operasjon.
Det hadde gått 6 måneder siden første operasjon og jeg hadde egentlig ikke noe valg, dette måtte bare bli bedre. Etter andre operasjon skjønte jeg at noe måtte gjøres annerledes, og jeg ble veldig nysgjerrig på alternativ fysisk trening, ernæring, restitusjon og mental trening. Jeg prøvde ut mye rart med noen fantastiske fysioterapeuter som sparringspartnere! Smerten ble bedre, men var fortsatt stor og bevegeligheten i ankelen var langt unna det den måtte være for å kunne danse ballett. Her i Norge hadde vi ikke mange flere kort å spille på – håpet ble litt borte.
Jeg kom så i kontakt med en lege i Spania som hadde operert lignende skader på dansere med gode resultater. Han mente det fortsatt var håp. Jeg var sliten av å være skadet, og det siste jeg ville var å gå gjennom enda en operasjon og alt som følger med. Men siden jeg ikke var klar for å gi opp bestemte jeg meg for å dra til Spania og gjennomføre operasjonen. Etter tredje operasjon ble resultatet mye bedre. Jeg kjente med en gang at smertene ble mindre, og bevegeligheten betydelig bedre. Likevel ikke på langt nær bra nok for å danse ballett. For å gjøre en lang historie kort: jeg kunne ikke bli en profesjonell ballettdanser. Jeg hadde prøvd alt jeg kunne, men håpet var ikke der lenger. Og ja, jeg var dritlei av å være skadet. Litt fortapt i det hele måtte jeg nå finne noe annet å bruke dagene på.
Studier ved NIH
Noe tilfeldig, på utrolig vis, og uten formell studiekompetanse, kom jeg inn på bachelor-studiet i idrettsbiologi ved Norges Idrettshøgskole (NIH). Jeg innså fort at min erfaring fra dans, trening og skader ville komme til stor nytte i dette studiet. Fra dansingen hadde jeg også lært meg disiplin, dedikasjon og fokus. Disse egenskapene har jeg hatt stor nytte av i studiene. Det var tøft å plutselig leve et så annerledes liv, men jeg ble fort fascinert av alt vi lærte om hvordan kroppen faktisk fungerer (og ikke fungerer). Her var det mye å lære og jeg syntes dette var veldig gøy. Jeg bestemte meg for å fokusere og satse på studiene med samme dedikasjon som jeg tidligere hadde hatt til dans.
Nå tar jeg en masterutdanning i fysisk prestasjonsevne ved NIH. Gjennom studiene har jeg nå i noen år sett ballet-verdenen utenfra, og har begynt å stille spørsmål ved en del av treningsmetodene som brukes i ballett-trening, og som har vært uendret i flere hundre år. Det jeg i første rekke tenker på er manglende grad av individualisering, og som tidligere danser; at ballettklasser må gjennomføres daglig selv når man er profesjonell danser med alle prøver og forestillinger.
Andre øving-og treningsprinsipper
Idrettsforskning peker klart på at individualisering er viktig for å optimalisere prestasjonen, der ballett-tradisjonen kjører alle gjennom samme treningsregime slik det har vært gjort siden 1700-tallet. Mye av det samme vil jeg tro gjelder for musikere også. Misforstå ikke, jeg ønsker ikke å feie bort all gammel metodikk og kunnskap, men jeg er altså kritisk til at man ikke i større grad individualiserer danseopplæringen ut fra enkeltindividets forutsetninger.
Når det gjelder ballett stilles det betydelig større fysiske krav i dag enn for 100 år siden. Faktisk trenger vi bare gå 20 år tilbake i tid for å se en tydelig endring her. Dansere og musikere går ofte samme løypa som læreren deres gikk, og som lærerne før det også gikk. Denne erfaringen er gull verdt, men vi vet så mye mer nå, enn det vi visste da de var aktive. Verden i dag er ikke som den var da!
I scenekunst er repertoaret mye mer krevende og allsidig. Likevel er rammene rundt treningen overraskende lik som det var for mange hundre år tilbake. Hvorfor? Det gir lite mening at det i dag skal trenes på en måte som var ment for noe som ikke var på langt nært så fysisk og mentalt krevende som scenekunst er i dag. I perioder med forestillinger og prøver på nye produksjoner blir det for mye trening – med for lite tid til restitusjon.
Det er i den konteksten jeg stiller spørsmålstegn ved om balletklasse kanskje kan gjøre mer skade enn nytte i slike intensive perioder. Hos ballettdansere ser man tydelig at kroppen over tid ikke tåler totalbelastningen – er det et tegn på at vi skal tørre å tenke litt annerledes her?
Inspirasjon fra idretten
Både som ballettdanser og som student på NIH har jeg vært i kontakt med Olympiatoppen, hvor ulike disipliner innen idrett samles under ett tak og lærer av og med hverandre. Dette er unikt for Norge og er en av grunnene til at Norge er svært gode i flere idretter. På Olympiatoppen florerer det med eksempler på hvordan man kan hente lærdom og inspirasjon fra andre miljøer. Kanskje dansere og musikere bør se seg om og finne inspirasjon fra andre disipliner enn sine egne?
Jeg har en følelse av at det ofte legges inn mye innsats, og dessverre ofte med dårlig utbytte. Samtidig kreves det svært mye trening over tid for å bli god i det man holder på med, og det vil alltid være en risiko for skader forbundet med så mye trening. Svaret her er etter min mening at man må øve mye, men annerledes enn det stort sett gjøres i dag. Dette krever rett type kunnskap både hos utøverne og ikke minst hos lærerne.
Helt til slutt vil jeg også påpeke at selv om den fysiske øvingen og treningen er viktig og helt nødvendig for å prestere, bør man også i høy grad fokusere på mental trening, som har svært stor betydning for sluttproduktet. Jeg skal ikke si så mye mer om dette her, men heller vise til alt som Creo har lagt ut på hjemmesidene om dette. Så håper jeg at det jeg ønsker å fortelle om de fysiske aspektene ved prestasjon kan inspirere til å tenke litt nytt i forhold til egen trening og øving. Året er tross alt 2022 – kanskje det er på tide å gjøre ting litt annerledes enn det man stort sett har holdt på med de siste 300 årene?
Intervjuer: Ola Ellefsen
