Creos innspill til barne- og ungdomskulturmeldingen

I Meld.St. 8 (2018-2019) Kulturens kraft etableres følgende samfunnsmål for kulturpolitikken: Eit levande demokrati der alle er frie til å ytre seg, og der mangfald, skaparkraft og kreativitet er høgt verdsett. Eit inkluderande samfunn der kunst og kultur av ypparste kvalitet inspirerer, samlar og lærer oss om oss sjølv og omverda.

Dette er overordnede mål Creo kan stille seg bak. Men dette er abstrakte mål som i den praktiske politikken må fylles med innhold. Et aktivt og mangfoldig kunst- og kulturliv er viktig for å gi den enkeltes liv et rikere og mer fullverdig innhold. Kultur bidrar også til verdiskapning, kompetanse, læring, helse og toleranse. Kunst- og kulturuttrykk har en verdi i seg selv og for seg selv.

Alle må gis tilgang til kunstopplevelser og kulturaktiviteter. Dette sikres best gjennom offentlig finansiering og gode og forutsigbare finansieringsordninger. Kulturen er en vesentlig del av det offentlige ordskiftet, og både enkeltkunstnere, frie kunstnergrupper og kulturinstitusjonene spiller en sentral rolle for debatt, demokrati, ytringsfrihet og meningsdannelse.

Creo er opptatt av at barn og unge skal møte en helhetlig skolehverdag og et mangfold av kulturaktiviteter i sitt oppvekstmiljø, at skolen skal gi rom for elevenes skaperkraft, og at barn og unge skal møte ulike kunstarter som grunnlag for egen dannelse.

Skolen har en viktig rolle som formidler av kunnskap, ferdigheter og verdier knyttet til kunst og kultur. Kulturell kompetanse kommer til å ha stor betydning for framtidas arbeidsliv, næringsliv og samfunnsliv. Vi mener det må arbeides for å øke skoleverkets kompetanse innenfor estetikk, kunst og kultur, og at alle de humanistiske fagene framover må betraktes som en sentral del av grunnutdanningen og verdsettes høyere og styrkes ytterligere i hele utdanningsløpet. For oss er det viktig å påpeke at det humanistiske perspektivet, der dannelsesbegrepet står i sentrum, innarbeides så tidlig som mulig. Vi vil her forstå dannelsesbegrepet som en livslang utviklingsprosess, der ferdigheter og kompetanser på de åndelige, kulturelle og sosiale områdene står sentralt. Derfor blir skole-, barnehage- og lærerutdanningspolitikken også viktig i forbindelse med den nye kulturmeldingen.

Et bidrag til å styrke kompetansen i estetiske fag i grunnskolen, og samtidig arbeide mot en mer koordinert kultur- og utdanningspolitikk, kan være å benytte den kompetansen som kommunenes kulturskolelærere har. Derfor må kulturskolelærere tilbys tilrettelagt PPU-utdanning gjennom etter- og videreutdanningsstrategien «Kompetanse for kvalitet». Læreplanverket for grunnskolen appellerer til et samarbeid mellom grunnskolene og kulturskolen i fagene musikk, og kunst og håndverk. Kulturskolens lærere kan være en viktig ressurs for grunnskolens undervisning gjennom f. eks. felles prosjekter og bidra til å styrke kunst- og kulturopplæringen i grunnskolen.

• Kulturskoletimen var et tiltak som ble sett på som vellykket og treffsikkert. Dette tiltaket må vurderes igangsatt igjen. Tiltaket bør også sees i sammenheng med Norsk kulturskoleråds Rammeplan for kulturskolen, der rammeplanens breddetilbud kan være en del av denne kulturskoletimen.
• Det må innføre kompetansekrav for å undervise i musikk, og i kunst- og håndverk, på samme nivå som for andre fag, dvs minimum 60 studiepoeng på ungdomstrinnet og minimum 30 studiepoeng på trinnene 1 til 7.
• Grunnskolefagene musikk og kunst- og håndverk må bli fag som elevene kan komme opp i til eksamen i 10. klasse i grunnopplæringen.
• Timetallet i fagene musikk og kunst- og håndverk må økes i grunnopplæringen.
• Det må igjen bli obligatorisk i lærerutdanningen med minst et emne i praktisk-estetiske fag.
• Skoleverkets kompetanse innenfor estetikk, kunst og kultur – og hvordan denne kan styrkes – må være en del av denne nye kulturmeldingen. Se også vedlegg 1.

Vi vil også påpeke at de praktiske og estetiske fagene byr på kunst- og kulturuttrykk som vekker og forsterker følelser, og fremkaller både refleksjon og spontanitet hos elevene. Disse fagene fremmer en vesentlig læringsvilje- og motivasjon, Å praktisk mestre uttrykksformer som litteratur, musikk, drama, multimedia, foto, film, språk, dans og design forsterker elevenes evne til å kommunisere sine faglige ferdigheter, fantasi, kreativitet og forståelse, og bidrar til en kunnskapsbygging som tar utgangspunkt i elevenes egenart og mestring.

Creo mener at elever som får erfare mestring vil oppleve en langt større lærings­motivasjon og selvtillit til å gå løs på vanskelige utfordringer, og at skolen derfor må vektlegge fag som fremmer dette i grunnopplæringen. Creo mener at den praktisk-estetiske opplæringens plass i skolen må styrkes og at skolen må vektlegge kulturell kompetanse som et viktig verktøy for utviklingen av elevens kritiske sans og nysgjerrige kreativitet. Et bredt og allment tilgjengelig kulturtilbud har også positive effekter med hensyn til sosial utjevning og mobilitet, integrering og samfunnsutviklingen – ikke bare individuelt men også kollektivt. Derfor bør være et prioritert statlig og kommunalt ansvar – et samfunnsansvar – å sørge for et bredt og allment tilgjengelig tilbud.

På denne bakgrunn og for å sikre at elevene utvikler en bred og helhetlig kompetanse gjennom opplæringsløpet, fremmer vi derfor følgende forslag:

«I tråd med et bredere og mer helhetlig kunnskapssyn innføres følgende grunnleggende ferdigheter, i tillegg til dagens fem ferdigheter:

• Læringsstrategier og motivasjon.
• Sosial, kulturell og estetisk kompetanse.”

I St.meld 8 skrives det at alle skal få sjansen til å ta del i kulturaktivitetar, og at kulturgoda skal vere tilgjengelege for alle grupper i befolkninga, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn, alder, kjønn og funksjonsevne.  Dette er ambisiøse mål som, om de skal kunne bli noe mer enn luftige lovnader og tomme løfter, må følges opp av konkrete og målrettede tiltak. Vi vil i den forbindelse oppfordre til en grundig diskusjon rundt skoleverkets rolle i denne forbindelsen, og også at kulturskolens sentrale posisjon vektlegges.

Kultur og kulturaktiviteter utfolder seg der mennesker bor og lever sine liv, i det enkelte lokalsamfunn. Å styrke det lokale kulturlivet, den frivillige innsatsen og samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører vil bidra til et mer likeverdig tilbud i små og store lokalsamfunn.

Et av de viktigste tiltakene vil være å programfeste en sterkere statlig og kommunal satsing på kulturskolene. Alle barn som ønsker det, må få gå på kulturskole. Det er derfor viktig at det fastsettes en egen forskrift til opplæringsloven, som blant annet regulerer krav til faglig nivå, kapasitet, og nivået for egenbetalingen i kulturskolene.

Gode og tilpassede lokale kulturarenaer er avgjørende for å utvikle talentene, og for å gi både det frivillige og det profesjonelle kulturlivet utviklende og inspirerende rammevilkår. Det er derfor avgjørende at øvingslokaler, framføringslokaler og visningsarenaer er tilpasset den bruken som foregår. Derfor må musikkutstyrsordningen utvides, og nasjonale standarder som NS 8178 «Akustiske kriterier for rom og lokaler til musikkutøvelse» legges som premiss ved prosjektering av lokaler som skal brukes til musikkformål.

• Kulturskolene må videreutvikles både som egen organisasjon, som lokalt kulturelt ressurssenter og som samarbeidspartner med grunnskole, videregående skole, og med skolefritidsordningene (SFO og AKS) og det frivillige kulturlivet.
• Behovet for en forskrift til opplæringslovens § 13-6 må utredes, en forskrift som blant annet kan si noe om krav til faglig nivå, kapasitet og nivået for egenbetalingen i kulturskolene. Norsk kulturskoleråds rammeplan for kulturskolen bør være ett av grunnlagsdokumentene i dette arbeidet.
• Det må etableres tilbud om relevante PPU-utdanninger for kulturskolelærere, som gjør dem kvalifisert til å undervise i grunnskolen. Se også vedlegg 1.
• Det må utredes hvordan bevilgningene til lokale kulturarenaer kan stimulere til bedre og mer tilrettelagte øvings- og framføringsarenaer for lokale frivillige og profesjonelle kulturlivet.
• Vi vil minne om at kulturskolen, ved siden av skoleverket, er den eneste virksomheten som driver med utdanning av barn og unge i kulturfagene og som samtidig er tilstede i alle landets kommuner.

Etter nedleggelsen av Rikskonsertene og opprettelsen av Kulturtanken har det oppstått et vakuum når det gjelder utviklingen av nye produksjoner på musikkdelen av skolesekkordningen. Sidestillingen av de ulike kunstartene i DKS har dessuten ført til at musikkandelen av programmene som tilbys skolene er kraftig redusert sammenliknet med tidligere. Det finnes heller ikke lengre noen som har et overordnet og helhetlig ansvar for å sørge for en samlet utvikling av musikkfeltet for barn og unge. Dette gjelder både kvalitetssikringen av produksjoner og formidlingen av dem innenfor Den kulturelle skolesekken, men også generelt for musikkens del har denne kunstformen mistet en nasjonal samlende aktør og faglig pådriver. De produksjonsleddene som i dag finnes må styrkes og sikres. Det må i tillegg utvikles et nytt, landsomfattende ledd for produksjon og formidling av musikk.

• Creo ønsker derfor at det etableres et «Musikkbruket», etter modell av «Scenekunstbruket».

Disse to ordningene kan etableres under en felles paraply, som to likestilte avdelinger, hvor det i overbygning ligger fellesfunksjoner m.m. Det bør også utredes om deler av midlene til en slik etablering kan være en overføring av deler av de midlene Kulturtanken i dag har avsatt til musikk. Se også vedlegg 2.

Den kulturelle skolesekken (DKS) og den kulturelle bæremeisen er viktige tiltak som må videreutvikles.  En viktig motivasjon for omorganiseringen og en del av Kulturtankens mandat er å forbedre samarbeidet mellom skole- og kultursektoren. Men mye av den operative førstelinjekompetansen ligger i administrasjonene i fylkene og kommunene, disse aktørene må ikke bli glemt. Vi stiller oss derfor undrende fordelingen av ressurser, der den sentrale aktøren tildeles i størrelsesorden 90 millioner, mens landets forskjellige turnéenheter mangler midler til å opprettholde dagens aktivitetsnivå.

Hvis kulturen skal bygges nedenfra slik kulturministeren og de fleste partier har i sine program, er det i lys av regionreformen underlig at DKS har endt opp med et topptungt byråkrati på bekostning av høyt aktivitetsnivå med gode turnéorganiseringer rundt om i landet.

Det må legges til grunn at tilbudet fra de operative enhetene rundt om i landet, representerer en kunstnerisk anderledeshet, sammenlignet med den regulære estetiske undervisningen. Forankringen av DKS-tilbudet i skolen relaterer seg dessuten til samtlige undervisningsfag. Dermed ligger utfordringen å gjøre samtlige av skolens lærere gode til å se undervisningsmulighetene i det enkelte DKS-besøk.

Vi tror samtidig at en parallell styrking av de humanistiske og estetiske fagene i skolen og en profesjonalisering av mottakerapparatet er en forutsetning for å lykkes i den totale estetiske og kunstneriske satsingen. Det må legges til grunn at tilbudet gjennom Kulturtanken skal supplere, og på ingen måte erstatte, kunst- og kulturfagopplæringen i skolen. De praktisk- estetiske fagene i grunnopplæringen har sitt eget mandat og egne mål, og må og skal utvikles på egne premisser. Her kan kulturskolelærere med kombinerte stillinger i skoleverket være en viktig ressurs.

Vi vil også understreke betydningen av barn og unges rett til den frie kunsten. Det innebærer at prinsippet om armlengdes avstand til forvaltningen også inkluderer vår yngste generasjon. Konsekvensen av det er å tilstrebe autonome turnéorganiseringer, slik eksempelvis fylkestinget i Hedmark har praktisert i snaue 30 år.

• De totale midlene til Den kulturelle skolesekken og andre «sekker» må økes, slik at alle barn og unge får tilbud om gode produksjoner i alle kunstsjangrene flere ganger i skoleåret.
• Den frie kunsten med prinsippet om armlengdes avstand til offentlig forvaltning må inn i Kulturloven, og må inkludere alle generasjoner.

Til sammenlikning med svært mange andre land er ballettkunsten i Norge ung. Samtidig har Nasjonalballetten nå etablert seg som et kompani i verdensklassen. I dag er en stor del av Nasjonalballettens dansere utenlandske, og av de norske danserne kommer ytterst få fra andre steder i landet enn Oslo/Østlandsområdet. Dette kan nok til dels forklares av demografi og økt befolkningstetthet rundt de store byene og ballettskolene, men det er også svært sannsynlig at det er flere andre forhold som spiller inn. For å sikre god fremtidig norsk rekruttering til vårt nasjonale flaggskip mener Creo det er behov for å gjøre en vurdering av det helhetlige løpet for ballettutdanningen i Norge. Mulighetene til å lykkes som norsk ballettdanser bør ikke være tilfeldige, men en konsekvens av riktige strukturelle grep.

Det sies at en musiker må ha øvd 10 000 timer før fylte 18 år for å ha sjans til å bli en profesjonell musiker. For en danser skal man når man er 18 år være klar for å begynne sin profesjonelle karriere. Kroppen er en dansers instrument, og dette instrumentet må arbeides med og finstemmes fra svært ung alder. Riktig og nok trening er avgjørende for å kunne lykkes, og det må strukturelt legges til rette for at talentene fanges opp og gis mulighet til å realisere sitt potensiale.

Kulturskoler og private ballettskoler gir i dag grunnopplæringen i klassisk ballett. I Oslo spiller Operaens Ballettskole en betydelig rolle, og da ikke minst samarbeidet med Ruseløkka ungdomsskole hvor mengden og organisering av ordinære skolefag tilrettelegges for å muliggjøre nødvendig ballettrening. Svært mange ballettelever går så direkte fra grunnskole til ett bachelor studie ved KHIO eller drar til utenlandske utdanningsinstitusjoner. De beste får så tilbud i Nasjonalballetten UNG. Dette er et av de viktigste grepene som har vært gjort for å sikre norsk rekruttering til yrket og dette må videreføres. NNB UNG fungerer som en avgjørende «bro» fra endt utdanning til fullverdig medlem av hoved kompaniet, og muliggjør en siste intensivering av trening med tett oppfølging før mulig fast ansettelse i NNB.

Forskning viser at Kulturskolene står i «spagat» mellom å være et bredde- og et spesialiseringstilbud. Private ballettskoler opplever nok akkurat det samme, og må ha en enorm bredde for å sikre eksistensgrunnlag, elever og økonomisk liv i skolen. Det er ikke bare skolenes ressurser og økonomi som lett kan bli trang i et slikt perspektiv. Kostnadene ved å skulle betale for det nødvendige antallet klasser kan bli en betydelig belastning for mange familier. Det må finnes løsninger slik at hverken skolenes eller den enkelte families privatøkonomi setter stopper for den talentfulle eleven. Mengdetrening har også lite verdi så lenge det ikke er god og riktig trening, ogpedagogenes kvalitet og kompetanse er derfor avgjørende. Det ligger her et uforløst potensial for bedre samhandling og kompetansebygging, med regionale/nasjonale samlinger og kurs med de ypperste innen feltet.

• For å nå og utvikle de fremste talentene bør man vurdere å gå sammen med det klassiske musikkfeltet for å skape et nytt utdanningstilbud, der kunstnerisk satsing kombineres med skolegang for barn og unge. For å sikre bred nasjonal rekruttering kunne en slik spydspiss være navet, mens Kulturskolene kunne være lokale knutepunkt for å få til en dansesatsning med høy faglighet også i distriktene.

Les hele innspillet, inkl vedlegg her.