Lønnsoppgjørene i Norge, frontfagsmodellen og seigmenn til tre øre stykket

Annethvert år forhandles både lønn og avtaler, årene imellom er det kun lønnen som er oppe til forhandling. I år forhandler vi bare lønn, og da har vi et såkalt mellomoppgjør.

Uansett forhandler vi innenfor det som kalles frontfagsmodellen, en modell som er unik for oss her i Norge. Denne måten å tenke helhetlig lønnsvekst og lønnsutvikling på ble etablert allerede på 70-tallet, basert på den såkalte Aukrust-modellen. Det er da ikke tegner og forfatter Kjell Aukrust den er oppkalt etter, men broren til Kjell; Odd Aukrust. Målet med modellen er et konkurransedyktig næringsliv og lav inflasjon. Et av de mest sentrale elementene i denne teorien er skillet mellom konkurranseutsatte næringer og skjermede næringer.

Tallmessige bakgrunnsmateriale fra TBU
Odd var også arkitekten bak «teknisk beregningsutvalg (TBU)». Dette utvalget ble etablert i 1967. Det er sammensatt av folk fra partene i arbeidslivet og ledet av Statistisk sentralbyrå. Utvalget skal «i tilknytning til inntektsoppgjørene legge fram det best mulige tallmessige bakgrunnsmateriale og presentere det i en slik form at uenighet partene imellom om økonomiske forhold så vidt mulig kan unngås». Dette er også unik for Norge, selv om noen av de andre nordiske landene har mekanismer som kan minne om dette.

Norge behøver inntektene fra eksportindustrien
Kjernen i denne frontfagsmodellen, der teknisk beregningsutvalg leverer de omforente tallene, er at Norge som samfunn behøver de inntektene eksportindustrien – de konkurranseutsatte næringene – bringer inn til landet. Inntekter som igjen gjør oss i stand til å kjøpe varer fra utlandet, biler, joggesko, datamaskiner, TV-er og alt de andre som vi ikke produserer selv. Disse inntektene er også viktige for statsfinansene, gjennom de skatter og avgifter staten får inn, penger vi bruker på trygd, helsevesenet, utdanning, veier, osv.

Om eksportinntektene faller går det ut over oss alle
Eksportbedriftene konkurrerer med utenlandske bedrifter, og om lønningene her øker mer enn i utlandet er risikoen til stede for at de ikke blir konkurransedyktige, og at de kan da gå konkurs. Det er selvfølgelig negativt for disse bedriftene, deres ansatte og de ansattes familier, men også for alle oss andre, da eksportinntektene vil falle og våre muligheter til å kjøpe utenlandske varer vil minke. Det at statens inntekter er tett knyttet opp til eksportinntektene i konkurranseutsatt industri, får igjen betydning for omfanget av velferdsgoder alle vi her i landet har tilgang på.

Lønnsveksten må være lik
En viktig følge av teorien er at lønnsveksten i konkurranseutsatt og skjermet sektor over tid må være lik. Det henger sammen med at næringene konkurrerer om den samme arbeidskraften. Dersom lønnsøkningen i skjermet sektor er større enn i konkurranseutsatt sektor, vil konkurranseutsatt sektor tape i kampen om arbeidskraften. Det kan på sikt føre til at konkurranseutsatt sektor må øke lønningene for å få tak i arbeidskraft. Økte lønninger innebærer økte kostnader, noe som igjen kan føre til at næringen taper i den internasjonale konkurransen. Og igjen, Norges eksportinntekter minker, og datamaskinene blir dyrere. Da øker også inflasjonen, og rentene stiger. Det betyr også at lønnsveksten for de som jobber i offentlig sektor på sikt må ned. I tillegg blir summen av statens inntekter mindre, som igjen gir mindre penger i statskassa til å finansiere felles velferdsgoder.

En annen følge er at dersom lønnsveksten i konkurranseutsatt næring er for høy, vil lønnsomheten avta. Det vil igjen gjøre at investeringene vil avta, noe som fører til at sysselsettingen avtar og arbeidsledigheten øker. Høyere arbeidsledighet vil gjøre at lønnsveksten faller og da vil investeringsnivået igjen stige. Blir lønnsomheten høy, vil en få den motsatte virkningen og ende med mangel på arbeidskraft og stigende lønnsvekst. Lønnsomheten og avkastningen på investeringene vil over tid derfor ligge nær et normalnivå.

På bakgrunn av denne teorien bør lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor ikke øke mer enn det som forbedringer i produktiviteten og prisstigningen internasjonalt tilsier.

Noen av utfordringene med modellen
Selv om alle hovedorganisasjonene – i hvert fall fram til nå – har sluttet opp om frontfagsmodellen, er praktiseringen av den gjenstand for diskusjoner. Dette har også ført til at modellen har blitt justert. En av utfordringene med modellen er at den samlede årslønnsveksten ikke er klar når de sentrale forhandlingene er avsluttet. Dette skyldes blant annet at deler av lønnsveksten forhandles lokalt på den enkelte virksomhet, noe som gjerne skjer senere på året. I enkelte deler av industrien fordeles kun 20 % av lønnsveksten i de sentrale forhandlingene, mens de resterende 80 % forhandles i den enkelte bedrift, gjerne i løpet av høsten en gang. Normen som de øvrige tariffområdene skal følge, baserer seg dermed på et anslag fra NHO, i forståelse med LO. Normalt sett treffer dette anslaget, men det hender også at den faktiske lønnsveksten viser seg å bli høyere eller lavere enn det som er anslått.

Det hender også at TBU bommer på både tallene for lønnsvekst og andre tall. Det skjedde i 2022. I mars i fjor mente TBU at prisveksten i Norge ville havne på 3,3 prosent. Og med et lønnstillegg på 3,7 %, som var det tallet de fleste oppgjørene havnet på, ville vi alle sittet igjen med mer penger å bruke. Nå viser det seg at prisveksten i 2022 blir 5,8 prosent. Det fører til en reallønnsnedgang på 2,1 prosent hvis lønnsveksten ligger på 3,7 prosent. De helt korrekte tallene kommer med TBU-rapporten i midten av februar.

Den totale verdiskapingen bestemmer hvor stor den totale lønnsveksten blir
Over år har frontfagsmodellen bidratt til at Norge i dag er et likestilt samfunn med små forskjeller, høy yrkesdeltakelse, få arbeidsledige og gode offentlige velferdsordninger. Og til at vi har arbeidsplasser og bedrifter med høy grad av omstillingsevne og innovasjon, som også er i stand til å hevde seg på verdensmarkedet.

I kjølvannet av pandemien har nå flere tatt til orde for at enkeltgrupper bør få høyere lønnsvekst. Men bakgrunnen for den høye velferden og den lave arbeidsledigheten vi har i Norge, er nettopp at lærere, sykepleiere og flere andre samfunnskritiske yrkesgrupper i offentlig sektor godtar at lønnen deres styres av lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri.

Størrelsen på den økonomiske kaka som fordeles likt mellom alle arbeidstakere i Norge gjennom lønnsoppgjøret, avgjøres av hvor store inntekter norske bedrifter har. Vi er avhengige av å selge varene våre til utlandet for å kunne opprettholde produksjonsnivået og antallet arbeidsplasser. En solid del av lønnsøkningen som fordeles gjennom lønnsoppgjøret, avhenger med andre ord av at konkurransekraften til norsk industri ikke svekkes. Svekkes denne konkurransekraften blir Norges inntekter lavere, og den økonomiske kaka blir mindre for ansatte i både privat og offentlig sektor.

Kaka, den totale verdiskapingen i Norge, er den variabelen som bestemmer hvor stor den totale lønnsveksten blir, en lønnsvekst som skal fordeles på alle arbeidsfolk. Om noen grupper får gjennomslag for ekstra lønnsvekst betyr det samtidig at andre yrkesgrupper får mindre.

Svekkes frontfagsmodellen svekkes også konkurranseevnen til våre egne bedrifter, kaka blir mindre, og lønnsveksten dempes for oss alle. Og om noen da i tillegg får ekstraordinære lønnspåslag vil andre sitte igjen med nesten null i lønnsvekst. I en tid med inflasjon og svært høy prisvekst er dette svært uheldig.

Justering av lønn er mulig
Er det da helt umulig å justere lønna i for eksempel offentlig sektor? Nei, der det viser seg at noen grupper har falt etter skal dette justeres, og det er også mulig å forhandle lønnsøkninger opp mot andre elementer. Dette ble for eksempel gjort i 2001, da lærerne i gjennomsnitt fikk et ekstraordinært lønnshopp på 15.000 kroner i året. Dette som en del av daværende regjerings «lærerlønnspakke». Motytelsen var en økning i antall undervisningstimer på 4 prosent, noe som tilsvarte rundt 38 timer undervisning mer i året på barneskolen. Hvor lurt dette var kan sikkert diskuteres, men det viser at det kan finnes alternative løsninger til tradisjonell lønnskamp og bruk av streikevåpenet.

Et annet eksempel er løsningen i orkestersektoren i 2009. Mot ett ekstra lønnshopp på 33.000 i året fikk orkesterledelsen overdratt lyd-, bilde- og distribusjonsrettigheter. Det ble også gitt adgang til gjennomsnittsberegning av arbeidstid, utvidet turneplikt og helgetjenste og noen andre rettigheter. Også her måtte regjeringen på banen, for å bidra med ekstra midler.

Kanskje er det også mulig å se på andre løsninger? Kan det gjøres noe med bemanningssituasjonen i helsevesenet, kan lærernes tidspress lettes, kan staten gå inn med tiltak som partene i arbeidslivet sammen kan foreslå? Om dette vil være en mulighet vil vise seg nå til våren, i mellomoppgjøret, men den store prøven på om fortfagsmodellen står seg kommer nok til neste år, da både penger og rettigheter skal oppe til diskusjon og forhandling.

Men seigmenn, hva har dette med lønnsoppgjøret å gjøre? Ingenting, egentlig, men i «Bror min» av Kjell Aukrust fortelles det om Odd at han tidlig viste økonomisk innsikt, da han kjøpte femøres seigmenn, strakk dem ut, delte dem i to og forsøkte å selge delene for tre øre stykket.