Vi krever at våre folkevalgte ser oss som arbeidsfolk, som næring, som en viktig bransje for det norske samfunnet.

Markering 19.januar på Eidsvolls plass. Creos appell:

Jeg skulle ikke vært her i dag, dere skulle ikke vært her i dag. Dette er en skam og en tragedie. Vi skulle nå ha fylt Oslo Spektrum, Stormen Konserthus, Folketeatret, Grieghallen og alle de andre kultur-arenaene i landet.

Folk savner konsertene, teaterstykkene, danseforestillingerne og alle de andre kulturopplevelsene som gir lys og varme i vintermørket – men det får vi ikke lov til å gi dem. Vi får ikke lov fordi de på Stortinget ennå ikke har skjønt at kultur ikke bare er noe vi lever for, men at også titusenvis arbeidstagere lever av kulturen.

Lydteknikeren, danseren, inspisienten, musikeren, kostymedesigneren. Enten vi står på, eller bak scenen. Vi behøver åpne lokaler like mye som de som jobber på kjøpesenteret eller på puben.

De samme politikerne som setter grensen på 200 publikummere i Oslo Spektrum, er de som derimot mener at man på Oslo City, bokstavelig talt i nabobygget, der kan man samle folk i samme antall som en middels stor festival. Dette til tross for at vi vet at smitten ikke spres i konsertsalen. Begrensningen på 200 publikummere er urimelig og, som helsedirektøren selv sa det, basert på skjønn. Det virker som om de folkevalgte forveksler kulturen med slike småsysler man driver med på fritiden.

Jeg lærte tidlig at handling alltid snakker høyere enn ord. Med handlinger har de folkevalgte vært krystallklare på hva de mener om viktigheten av kulturen: De kastet et raskt blikk på bransjen, gjorde sine prioriteringer, og sendte folk ut i arbeidsledighet. I snart to år har kulturlivet lojalt fulgt de byrdene som er blitt lagt på oss av myndighetene, men nå er vi lei av å være nedprioritert, lei av at Stortinget behandler kultur som pynten på kaka.

Vi krever at våre folkevalgte ser oss som arbeidsfolk, som næring, som en viktig bransje for det norske samfunnet. Kulturfolk krever respekt, anerkjennelse og synlighet. Men mest av alt krever vi åpne kultursaler, fornuftige rammevilkår, og et Storting og en regjering som lytter til bransjefolk og kulturfolk når de vedtar restriksjoner, forskrifter og kompensasjoner.

Statsministeren sa det slik: Nå er det alvor. Vi sier: Nå er det nok!