Vi behøver tydelighet i en uforutsigbar tid

Siden 12. mars har det som følge av forbudet mot å avholde store arrangementer, i all hovedsak vært stans av all aktivitet ved de fleste scenekunstinstitusjonene. Samfunnsansvaret ved å bidra i den nasjonale dugnaden for å hindre smitte i befolkningen krever dette, samtidig rammer det virksomhetenes egeninntektsgrunnlag. Det har nå gått ut permitteringsvarsler til mange av Creos medlemmer, både ved Den Norske Opera & Ballett og ved flere av våre teater.

– I situasjonen vi befinner oss i må styrer og ledelse handle på bakgrunn av dagens politiske og økonomiske realiteter. Og realiteten er at inntektsbortfallet for de større scenekunstinstitusjonene fram mot sommeren er så stort at det å ikke handle ville ha vært uansvarlig, skriver NTOs direktør Morten Gjelten om permitteringene. – De valgene som er tatt, er tatt for å sikre virksomheten og derigjennom arbeidsplassene for fremtiden.

Permittering er alvorlig. Det er inngripende både i de ansattes økonomi og opplevelse av trygghet. Derfor er også saklighetskravene strenge for å kunne gå til dette skrittet. Man må kunne dokumentere reelt bortfall av arbeidsoppgaver, og man må ha uttømt alternative sysselsettingsmuligheter. Kunstnere er per definisjon kreative, og våre medlemmer har spilt inn mange forslag til alternative «formålsoppfyllende» aktiviteter. Våre medlemmer ønsker å gjøre sitt for at institusjonene både skal kunne levere på sitt viktige samfunnsoppdrag i krisetiden, og at de raskt skal kunne gjenoppta aktivitet så snart krisen er over.

I noen virksomheter har dialogen vært god og man har funnet alternative aktiviteter og løsninger, men dessverre opplever ikke alle Creos tillitsvalgte at ledelsen reelt har vurdert innspillene, eller at man sammen har utforsket handlingsrommet.

Når man som ansatt opplever at man kunne bidratt med relevante oppgaver som tjener institusjonens formål, men ikke «får lov» til å jobbe, er det enkelt å konkludere med at arbeidsgivers vurderinger er feil og at det ikke foreligger saklig grunn for permitteringen. I noen tilfeller kan dette absolutt stemme, og så lenge diskusjonene dreier seg om dette saklighetsprinsippet er det der permitteringsslaget står. Men; er det egentlig dette som er det avgjørende spørsmålet? Er det mot ledelsen i virksomhetene kritikken primært bør rettes når det kommer til permitteringer ved kulturinstitusjoner som i all hovedsak er offentlig finansierte?

Utydelighet

Regjeringen og Stortinget må i denne krisetiden, fatte krevende beslutninger i en rasende fart, og i all hovedsak klarer de seg bra. Tydelige forklaringer, tydelige beslutninger og tydelige retningslinjer for hvordan man skal forholde seg i en praktisk og presset hverdag er avgjørende for å trygge alle i dagens situasjon.

Dette behovet gjelder også kulturinstitusjonene, og her opplever Creo ikke at Kulturdepartementet har levert. Der Kulturdepartementet og institusjonene sammen skulle tatt et dypt pust og lagt en felles plan, opplever vi at det grunnet utydelighet enkelte steder har oppstått en slags panikk, som får alvorlige konsekvenser for våre medlemmer.

Statssekretæren i Kulturdepartementet understreket i en Dagsnytt 18 debatt at permitteringer ikke er ønskelig. Samtidig skriver Departementet i en mail til Creo at – Det er styre og daglig ledelse i de ulike institusjonene som løpende og på selvstendig grunnlag må vurdere hvilke tiltak de ut fra situasjonen i sin institusjon mener bør iverksettes.

For Creo er det konsekvensene dette utgjør for våre medlemmer vi er mest bekymret for, men virksomhetenes fremtid og økonomi har også en direkte innvirkning på de ansattes fremtid. Institusjonene var i en økonomisk presset situasjon allerede før korona. Blant annet grunnet ABE-reformens systematiske, manglende kompensasjon for lønns- og prisvekst. At virksomhetene derfor føler seg ekstra usikre på sin fremtidige økonomiske situasjon har vi ingen problemer med å se.

Selv om KUD har bekreftet at de vil utbetale driftstilskudd for 2020 i tråd med de vedtak som allerede er fattet, opplever vi at det er betydelig usikkerhet knyttet til tilskuddene for 2021.

– Hvis det viser seg at en betydelig del av tildelte midler ikke har blitt brukt til formålet i 2020, vil vi i dialog med den enkelte tilskuddsmottaker vurdere å korrigere tilskuddet for 2021, skriver KUD videre.

Hva betyr dette egentlig? Hvis virksomhetene permitterer ansatte, og med dette sparer betydelige midler, er de da «flinke» og økonomisk ansvarlige, eller risikerer de å bli straffet for dette i bevilgningene for 2021? Og hva med de institusjonene som ser det som mulig ikke å permittere? Har ikke de tatt sitt økonomiske ansvar, og vil dette kunne få negative konsekvenser? Når den avgjørende delen av finansieringen kommer fra det offentlige er det ikke rart at virksomhetene ønsker å være «flinkest i klassen». Men hva som vil få stjerne i boka hos Kulturdepartementet tolkes tydeligvis svært ulikt.

Samme kasse

Det finnes mange kritiske røster der ute som vil hevde at ansatte i offentlig finansierte virksomheter selvsagt også må ta sin del av støyten, og derfor kunne permitteres på lik linje med ansatte i private bedrifter. Det disse stemmene glemmer er at det er statskassen som betaler, uansett hvordan man vrir og vender på dette.

Creo mener derfor at en slags «italiensk bokføring» med statlige midler, der den praktiske konsekvensen blir å belaste et NAV allerede i knestående, både er unødvendig og uklokt. Selv om egeninntjening ikke utgjør en ubetydelig del av økonomien for flere av virksomhetene, kan den ikke måle seg med tilskuddene fra Staten, og det er i all hovedsak de statlige midlene som betaler de ansattes lønn. Derfor spiller det egentlig ingen rolle på hvilken måte virksomhetene er «flinke». Det blir de ansatte som tar støyten.

Løsningen

Scenekunst- og musikkinstitusjonene har utover regjeringens generelle tiltak som lettelser i moms og arbeidsgiveravgift, ikke blitt tildelt en krisepakke for å kompensere for inntektsbortfallet. Krisepakkene for kultursektoren har hittil rettet seg mot enkeltaktører og arrangører hvor offentlig tilskudd utgjør en mindre del av omsetningen.

I sitt innlegg tar Morten Gjelten til orde for at en løsning kunne ha vært at Kulturdepartementet hadde vært tydelige på at virksomheter med over 60 % offentlig støtte forventes å holde sine medarbeidere unna et overarbeidet NAV-system, men at dette måtte gått hånd i hånd med en krisepakke for å kompensere for inntektsbortfallet. Dette mener også Creo er en god idé. Det vil ikke koste samfunnet mer enn det NAV nå grunnet permitteringene må betale ut.

Creos medlemmer er innstilte på å være med på den nasjonale dugnaden på lik linje med alle andre, men når permitteringene i realiteten ikke utgjør noen økonomisk forskjell for AS Norge virker denne løsningen både uforståelig og uansvarlig. Det er og blir én statskasse, uansett hvilken krok av kassen midlene hentes fra. Dette burde Kulturdepartementet vært tydelige på, og siden koronakrisen er langt fra over er det fortsatt ikke for sent å komme på banen!