Creo mener at de nasjonale målene for kulturpolitikken blant annet bør være demokrati, rettferdighet og mangfold.

Dette er abstrakte mål som i den praktiske politikken må fylles med innhold. Et aktivt og mangfoldig kunst- og kulturliv er viktig for å gi den enkeltes liv et rikere og mer fullverdig innhold. Kultur har en verdi i seg selv og for seg selv og bidrar til verdiskapning, kompetanse, læring, helse og toleranse.

Alle må gis tilgang til kunstopplevelser og kulturaktiviteter. Dette sikres best gjennom offentlig finansiering og gode og forutsigbare tilskuddsordninger. Kulturen er en vesentlig del av det offentlige ordskiftet, og både enkeltkunstnere, frie kunstnergrupper og kulturinstitusjonene spiller en sentral rolle for debatt, demokrati, ytringsfrihet og meningsdannelse.

Her i landet har vi en kulturlov (Lov om offentlege styresmakters ansvar for kultur- verksemd), vedtatt i august 2007. Lovens formål er å sikre at det fremmes og legges til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Skal lovens formål kunne oppfylles, må vi ha gode innholdsleverandører, og disse må gis fornuftige og forutsigbare rammevilkår.

Med fremveksten av populisme, polarisering i en tid hvor vestlige demokratier er under press, mener vi at staten må styrke og ikke svekke sitt ansvar for kunst og kultur – som en betydelig samfunnsarena for refleksjon og meningsbygging.

Kultur og kulturaktiviteter utfolder seg der mennesker bor og lever sine liv, i det enkelte lokalsamfunn. Å styrke det lokale kulturlivet, den frivillige innsatsen og samarbeidet mellom profesjonelle og frivillige aktører vil bidra til et mer likeverdig tilbud i små og store lokalsamfunn.

Visuell skillelinje

Kulturinstitusjonene – ryggraden i vårt kunst– og kulturliv

Mye av kunstproduksjonen og kunstuttrykkene blir muliggjort på og ved våre institusjoner. Den Norske Opera & Ballett, våre profesjonelle orkestre og blåseensembler, våre teatre, faste scener og museer, Den norske kirke, Forsvarets Musikk og andre kunstinstitusjoner er ryggraden i vårt kunst- og kulturliv. De sikrer en kontinuerlig kunstproduksjon av meget høy kvalitet og en mulighet for noen av våre kunstnere til faste og forutsigbare arbeidsforhold.

I tillegg er våre institusjoner viktige bidragsytere i å opprettholde et fritt og mangfoldig kulturliv gjennom sine mange samarbeid med det «frie feltet», gjennom å engasjere vikarer, solister og gjestende kunstnere, og gjennom å bestille og uroppføre verk av norske kunstnere.

På denne måten spiller institusjonsøkonomien en stadig større rolle også for det «frie feltet». En god økonomi med reell lønns- og priskompensasjon, vil være en forutsetning for å sikre at den generelle veksten i faste kostnader ikke går utover institusjonenes tilbud til publikum, samarbeidet med selvstendige kompanier, aktører og enkeltkunstnere.

Visuell skillelinje

Forsvarets Musikk

På oppdrag fra staten forvalter og formidler Forsvarets musikk (FMUS) en sentral del av Norges musikkhistorie samt den militære kulturarv og tradisjon. FMUS skal samtidig utgjøre et bindeledd mellom Forsvaret og sivilsamfunnet gjennom en bred g variert anlagt konsertaktivitet og som en viktig del av Norges totale kulturelle infrastruktur. Dette er FMUS sin samfunnsrolle. FMUS skal også bidra til ivaretakelse og videreutvikling av militær profesjonsidentitet og profesjonskultur.

FMUS besitter i dag meget høy faglig kvalitet, men denne kvaliteten er svakt forankret og beskrevet i Forsvarsdepartementet og i Forsvaret. Forsvarsdepartementet og Forsvaret som eier har gjennom 200 år i svært liten grad uttrykt noen faglig ambisjon eller forståelse for hvordan kulturinstitusjonen FMUS skal forvaltes på en god måte, med unntak av St meld 19 (1992 – 1993) Om Forsvarsmusikken og meld. St. 33 Kultur å forsvare (2008 – 2009).

Mangelen på økonomisk og faglig prioritering gjør at virksomheten verken drives i tråd med de politiske føringene som er beskrevet gjennom stortingsmeldinger eller i henhold til sektoransvarsprinsippet i Staten. Creos landsmøte ser at FMUS gis svært liten mulighet for å utnytte sitt fulle potensiale som kulturinstitusjon i dagens forvaltningsmodell med gjentagende nedleggingsforslag, interne endringsprosesser, og uforutsigbare og stadig dårligere økonomiske vilkår.

Creos landsmøte krever derfor at FMUS tas ut av Forsvaret og etableres som
et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter under FD, med oppstart i 2024/25. Dette innebærer at institusjonen over tid forsterkes musikkfaglig og administrativt. Dette er i tråd med tidligere anbefalinger gitt i St meld 33 (2008- 2009) Kultur å Forsvare, og med føringene i St. Meld. 8 (2018- 2019) Kulturens kraft – kulturpolitikk for framtida, og ambisjonen om kulturinstitusjoner «av ypperste kvalitet”.

Visuell skillelinje

Det frie feltet

«Det frie feltet» er en betydelig bidragsyter innenfor kunstproduksjon i sterk vekst. Ensembler, kompanier kunstnere og utøvere i dette feltet bidrar til sjangerbredde og kunstnerisk nyskaping. I rollen som sine egne managere og produsenter er mange av disse i en krevende arbeidssituasjon med stor økonomisk usikkerhet. Det trengs rammevilkår som ikke bare gjør det mulig for disse å leve av anstendige honorarer, men også gjør det mulig å få betalt for produksjonskostnader og mange timer med administrasjon.

Aktører og ensembler i dette viktige kulturområdet må sikres en større forutsigbarhet i sitt virke. Ved å tilby disse langsiktige rammevilkår, vil ressursutnyttelsen kunne bedres – med mer og bedre kunst og kultur som resultat. Flere og mer langvarige kunstnerstipend vil også bidra til å styrke kunstnerøkonomien, og bidra til mer mangfold i kunstverdenen. Det må sørges for at bevilgningene til de frie kunstfeltene økes, slik at de gir reelt rom for å produsere kunst og kultur av høy kvalitet både regionalt og sentralt. Kunstnere og frilansere må få riktig betalt, også for produksjon og administrasjon.

Det bør utredes nye ordninger for å få finansiert drift, infrastruktur og å lønne produsenter. Arrangørstøtten og gjestespillstøtten bør styrkes slik at arrangører kan ta større deler av utgiftene til turné. Det må utredes og vedtas statsbudsjett- finansierte driftsfinansieringsordninger eller andre ordninger som ivaretar etablerte scenekunst- og dansekompanier med høy kunstnerisk kvalitet over tid, uten at dette går på bekostning av nye kunstnerskap.

Visuell skillelinje

Kirken

Den norske kirke er nå en fristilt folkekirke. Kirken har vært og vil fortsatt være en viktig del av vår kulturelle grunnmur. Det er gjennom sin kulturaktivitet at kirken når bredest. Oppslutningen rundt kirkekonserter og andre kulturarrangementer i kirken er stor, og i mange lokalsamfunn er kirken den største kulturaktøren. Derfor er det viktig at staten fortsatt er bevisst på kirken som kulturaktør.

Den kirkelige finansiering av egen kultur er sårbar i konkurranse med øvrige oppgaver i kirken. For at kirken skal kunne ta ansvar for sin egen kulturaktivitet, må det legges til rette for dette gjennom offentlige rammebevilgninger som gjør det mulig å opprettholde bemanning og grunnleggende funksjoner i tillegg til at det bevilges fullgodt til kirkemusikk og andre kulturelle aktiviteter.

Et godt kulturliv i kirken innebærer også å skape arbeidsplasser for mange frilansere. Norsk kulturråd har fortsatt et stort ansvar for kirkemusikken gjennom ulike ordninger.

Visuell skillelinje

Kunstneres – og kulturarbeideres levekår

Skal kunsten være fri, må kunstneren ha rammevilkår som gjør dette mulig. Mens kunstnerne opplevde en realvekst i kunstnerisk inntekt i perioden 1993 til 2006, er det en realnedgang i kunstnerisk inntekt fra 2006 til i dag. Det må derfor arbeides for å styrke kunstnernes levekår, og det må legges til rette for at flere kunstnere og kulturarbeidere kan leve av kunsten og får betalt for sine prestasjoner. Arbeidet med å utrede og forbedre de sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende må derfor prioriteres høyt.

Mange kunstnere er helt eller delvis selvstendig næringsdrivende og har ikke rett til sykepenger de første 16 dagene av en sykmeldingsperiode, og deretter får de ikke mer enn 80 prosent av sykepengegrunnlaget. Frivillig tilleggsforsikring er oftest for dyr for denne gruppen. Folketrygdloven må derfor endres slik at selvstendig næringsdrivende kunstnere får rett til 100 prosent sykepengedekning fra første sykedag.

Muligheten til å omgå arbeidsgiveransvaret må strammes inn. Det må sikres at den som i realiteten bestemmer hvordan arbeidet skal utføres, har plikter og rettigheter som arbeidsgiver. Dette gjøres gjennom å endre arbeidsmiljøloven. De som nå drar på turné med den kulturelle skolesekken, de som blir engasjert ved teatrene og i NRK og andre medier må i framtiden engasjeres som arbeidstakere og ikke som oppdragstakere.

Kunstnernes næringsinntekter gir ikke rett til dagpenger under arbeidsløshet. Å fastsette normal arbeidstid og tid i arbeid under delvis arbeidsløshet er også et problem for mange kunstnere. Folketrygdloven må derfor endres slik at kunstnere i langt større grad enn i dag får rett til dagpenger i arbeids- eller oppdragsløse perioder.

Skuespiller- og dansealliansen har vist seg som en solid og viktig institusjon som må videreføres som en permanent ordning. Vår utredning om en Musikerallianse må nå følges opp med bevilgninger over statsbudsjettet.

Visuell skillelinje

Åndsverkloven

Åndsverkloven er vår viktigste kulturlov. Arbeidet med å sikre at rettighetshavere får betalt for bruk av sine åndsverk må være en prioritert oppgave framover. Opphavsretten må styrkes, slik at velfungerende betalingssystemer for de skapende og utøvende kunstnerne sikres, og samtidig sikrer mest mulig individuell betaling.

Det må utvikles vederlagssystemer i de feltene og for de kunstnergruppene der slike systemer ikke finnes. Som f.eks i det frie scenekunstfeltet, DKS og i nye digitaliseringsområder. Kunnskapen om åndsverksloven og opphavsretten må styrkes hos kunstnerne og i fagfeltene, for å ivareta opphavsretten når den settes under press.

Visuell skillelinje

Kultureksport og digitale plattformer

Norsk kultur når stadig nye markeder utenfor landets grenser. Det må legges ytterligere til rette for økt eksport og for å styrke norsk kulturlivs muligheter internasjonalt. Utenriksdepartementets budsjettpost for utenlandssatsing må derfor styrkes. Budsjettposten er siden 2013 blitt systematisk redusert. Nivået på bevilgningene i 2013 må derfor være referansepunktet.

Ny teknologi gir nye muligheter for kulturelle uttrykk og formidling. Det må satses på kulturell innovasjon og tilrettelegging for overgang til nye plattformer og formater. En teknologinøytral åndsverkslov vil være et godt verktøy i dette arbeidet, både for å sikre brukerne god og lovlig tilgang til de forskjellige kulturuttrykkene, og for å sikre kunstnerne et rimelig vederlag for bruken av sine prestasjoner.

Det trengs en mer demokratisk modell for å sikre en rettferdig fordeling av midlene i strømmeøkonomien. Store multinasjonale selskaper som Youtube og Spotify må både bli mer åpne og transparente, og sørge for at skapere og utøvere av åndsverk kan tjene penger på sitt arbeid.

Arbeidet med digital formidling av kunst, kultur og litteratur må styrkes, og det må legges til rette for utvikling av dataspillteknologi til underholdning, læring og kulturformidling.

Det er viktig å beholde NRK som en reklamefri allmennkringkaster med god distriktsprofil, og med en sterk satsing på norskproduserte programmer, serier og dokumentarer.

Visuell skillelinje

Styrk scenetekniske yrker, scenekunstfaglige yrker og produksjonsapparat

Creo har siden 2014 tatt ansvaret for fagorganisering av lyd, lys, AV – og scene- teknikere på spillesteder og i scenetekniske virksomheter. Arbeidet har vært møysommelig ledet av Creo-teknikere og tillitsvalgte, i tett samarbeid med forbundsledelsen og administrasjonen. Dette har gitt resultater.

Creos håndtering av koronapandemien, der nedstengingene rammet den scenetekniske bransjen hardt, har styrket forbundets posisjon og Creo har stor tillit både blant egne medlemmer, i kulturlivet, i partssamarbeidet med Virke og i virksomhetene. Ikke minst har Creo vært proaktive gjennom å ta initiativ til fagskoleutdanning for scenetekniske yrker og opprettelse av tariffavtale. Dette gir Creo et unikt utgangspunkt når sektoren sammen skal løfte blikket for å gjøre de store, positive endringene for både teknikere, arbeidsgivere og kulturlivet. Teknikerutvalgets arbeid med tariffprosess, oppbyggingen av tillitsvalgtapparat og etablering av faglig sammenslutning, er viktige erfaringer å bygge på, når Creo ønsker nye medlemsgrupper velkommen i organisasjonen.

I tillegg til organisering av scenetekniske yrker, har Creo lykkes i satsingen på fagorganisering fra yrkene rundt eller bak scenen. Arrangementsansvarlige, produsenter eller andre produksjons – og støttefunksjoner, opplever ofte dårlige arbeids- forhold med uklare tilknytningsforhold, lange arbeidsdager og lav lønn. Creo skal derfor fortsette det viktige arbeidet med å fagorganisere disse yrkesgruppene, der flere ansettelser, arbeidsplassklubber, tillitsvalgte og tariffavtaler, er sentrale mål. Creo skal bidra til å synliggjøre behovet for og utvikle helhetlige høyere utdannelser innen scenekunst i Norge. Dette med tanke på profesjonalisering av fagfeltene i scenekunsten, fremtidige kulturarbeidsplasser og potensiell medlemsutvikling.

Visuell skillelinje

Moderne kulturuttrykk, kulturell arv og håndverkstradisjoner

Vi skal legge til rette for moderne kulturuttrykk og ta vare på vår kulturelle arv, både den materielle og immaterielle. Håndverkstradisjoner og musikalske uttrykk fra vår historie skal ikke gå tapt. Kulturminner og kulturmiljøer har betydning for folks identitet, og trivsel og er en viktig del av kulturarven.

Formidlingen og utviklingen av folkemusikk, kirkemusikk, tradisjonsdans og tradisjonshåndverk må styrkes, og det må legges til rette for digital formidling av kulturarven. Formidling, vern og utvikling av urbefolkningens og andre minoriteters kulturuttrykk, kulturelle arv og håndverkstradisjoner bør vies særskilt oppmerksomhet.

De små og verneverdige håndverksfagene må sikres og gis rammevilkår som gjør det mulig å utvikle solide og bærekraftige fagmiljø. Norge må ta ansvar for sin del av verdensarven, blant annet gjennom å oppfylle våre forpliktelser i Unesco-konvensjonen om immateriell kulturarv.