Arve Tellefsen, en pionér innen mental trening for musikere
Mental trening har ikke på langt nær vært like utbredt blant utøvere av scenekunst som hos idrettsutøvere, til tross for at krav til prestasjon og ytelse er ganske sammenlignbart. Imidlertid ser vi nå en økende grad av fokus og bevisstgjøring rundt tematikken både i utdanningsinstitusjonene og blant de profesjonelle utøvere innenfor scenekunstfeltet.
Det finnes alltid noen som har gått foran og vist vei, og på dette området var det én som var tidligere ute enn de fleste i forhold til å nyttiggjøre og bruke mental trening som en naturlig del av øvingen, nemlig en av landets mest folkekjære musikere; Arve Tellefsen. På en sur og regnfull novemberdag og iført munnbind, tok han seg tid til å møte Creos utsendte for en samtale rundt temaet mental trening, og hva det har betydd for hans karriere. Vi var spente på å høre om motivasjonen bak Tellefsen erfaring med mental trening. Hvordan kom han i det hele tatt på å ta i bruk disse metodene?
– Som ung studerte jeg hos mange av datidens store fiolinpedagoger. Jeg opplevde at jeg øvde og terpet så mye, inntil 12 timer effektivt hver dag, at jeg faktisk spilte dårligere. Fokuset var hele tiden på den tekniske siden av det å spille, og omtrent ingenting på de mentale prosessene som er særdeles viktige for å prestere godt.
Jeg har alltid vært veldig interessert i idrett. Jeg la merke til den store framgangen løperen Ingrid Kristiansen hadde på 1980-tallet, og at hun samarbeidet tett med idrettspsykologen Willi Railo. Dette gjorde meg litt nysgjerrig på om det kunne være noe å hente der for meg også. Jeg tok kontakt med Railo og etablerte et samarbeid med ham som varte i mange år.
Railos prinsipper og ideer ble viktige for meg. Noe av det første vi jobbet med var at jeg måtte være dønn ærlig overfor meg selv i forhold til hva som var drivkraften og grunnen til at jeg spilte. Det kom frem at jeg nok hadde en del konkurranseelementer i meg i forhold til det å spille fiolin. Jeg kunne for eksempel lett bli misunnelig og sjalu hvis jeg opplevde at andre fiolinister spilte bedre enn meg. Listen over det Railo kalte minus-psyke, altså tanker som virket forstyrrende, var atskillig lengre enn listen over pluss-psyke. Minus-psyken besto av ord som sjalu, tåler ikke dårlig kritikk, redd for ikke å bli likt, føler meg underlegen, øver ikke nok. Pluss-psyken hadde bare to punkter; at jeg hadde tro på meg selv når det gikk godt, og god tro på meg selv i perioder. Lite her handlet om musikken, og det var nettopp dette Railo begynte å plukke av meg. Hvorfor spilte jeg? Var det en slags konkurranse i selvhevdelse? Eller spilte jeg for å formidle musikk?
Et annet prinsipp vi jobbet mye med, var at en dårlig konsert var en veldig god mulighet for læring. Hvorfor gikk det dårlig? Hva kunne jeg gjort annerledes i forberedelsene? Hvilke andre faktorer kunne spille inn? Dette handlet ikke om å finne unnskyldninger og bortforklaringer, men å finne konkrete enkeltfaktorer som kunne gjøres bedre, eller annerledes i forhold til øvingen og konsertforberedelsene.
Noe jeg gjorde mye var å tenke gjennom og «spille» en hel konsertframføring i tankene. Først en versjon der alt gikk bra og jeg spilte fantastisk, deretter en versjon hvor jeg tenkte at det meste gikk dårlig. Så var det å analysere det som gikk dårlig, og rette opp dette i neste mentale gjennomspilling. Over tid gjorde disse øvelsene at jeg ble tryggere på at en dårlig framføring ikke var verdens undergang, men at feilene lot seg rette opp, samtidig som at jeg ble mer fortrolig til at ting kunne skje under framførelser. Jeg mistet ikke lenger helt motet og humøret dersom det gikk dårlig. Tvert imot brukte jeg Railos postulat om at hvis en konsert ikke gikk helt etter forventningene, så var det en super anledning til å lære av årsakene til at det ikke gikk så bra. Dette prinsippet til Railo ser jeg er til stede i høy grad i idrettsverdenen, senest nå i høst, da Bodø-Glimts trener før kampen mot Milan sa at «enten vinner vi kampen, eller så lærer vi».
Det er ikke dermed sagt at alle konsertene mine bare gikk bra etter at jeg begynte å jobbe med Railo, men jeg lærte meg å leve med at det kunne gå litt dårlig innimellom og akseptere det. Ikke minst måtte jeg alltid være forberedt på å justere underveis, fordi de mest uventede ting kunne skje uansett hvor godt forberedt jeg var både fysisk og mentalt. Dette trente jeg på gjennom de mentale øvelsene.
– Et tredje element som vi jobbet med, var at spilling ikke måtte være for gravalvorlig. Her fikk jeg på en måte litt hjelp da jeg begynte å spille med Kaare Ørnung. Da jeg var ung, reiste jeg rundt og spilte konserter med Robert Levin, Kjell Bækkelund og Kåre Siem. De var alle veldig gode til å prate og få kontakt med publikum, så jeg, en sjenert ungdom fra Trondheim, slapp heldigvis å si noe. Så begynte jeg å spille med Ørnung. Han ville overhodet ikke si noe på konsertene, dermed måtte jeg gjøre det. Jeg ble nervøs og snakket feil, men merket at publikum lo og likte det. Det gjorde at jeg slappet mer av, og begynte å snakke litt feil med vilje, nettopp for å løse opp stemningen både hos publikum og meg selv.
Railo sa at det å forberede seg godt og gjøre sitt beste, er godt nok. Det trenger ikke å være bedre enn det, og det vil gi framgang. Dessuten må man trene på det mentale like systematisk som man øver på instrumentet. Det er for sent å bare gjøre det like før man skal gå på scenen for å spille. Daglig trening må til, også når det gjelder det mentale. Man må fore seg selv med positive utsagn over tid, samt bruke tid på visualisering. Selv pleide jeg å å ha min egen konsertframføring hjemme hos meg selv hver eneste søndag, der jeg spilte gjennom hele konsertstykker, og innbilte meg at jeg hadde et stort orkester i ryggen. Dermed fikk jeg vært i konsertsituasjonen med alt som kunne skje i løpet av en framførelse. Det var også god læring.
Frykten for å dumme seg ut kan ødelegge mye for en musiker, men det handler heller om å ha alt å vinne og ingenting å tape. Når forholdene er som dårligst, kan faktisk konserten bli som best. Og omvendt. En av de beste konsertene jeg har spilt var Sjostakovitsj fiolinkonsert med San Francisco Symphony Orchestra, med Herbert Blomstedt som dirigent. Dette var naturlig nok en særdeles viktig konsert for meg. Imidlertid hadde jeg pådratt meg influensa og var så full av feber at jeg mest hadde lyst til å avlyse, men stilte opp likevel. Der og da følte jeg at jeg hadde alt å vinne, og det ble veldig frigjørende. Jeg har siden prøvd å gjenskape nettopp den følelsen av å ha alt å vinne, og ikke være redd for at det skal gå dårlig. Ofte har det fungert veldig bra.
Etter hvert tok jeg sjeldnere og sjeldnere kontakt med Railo. Det var hvis jeg syntes jeg hadde spilt for dårlig på en konsert at jeg tok noen timer. Jeg gjorde øvelsene som han beskriver i boken sin i mange år, selv om jeg må tilstå at jeg ikke har gjort dem på en god stund nå. Prinsippene og det vi har jobbet med holder jeg på fortsatt. I tillegg har jeg lært mye av å snakke og diskutere med toppidrettsutøvere, og høre på hva de forteller om hvordan de tenker og forbereder seg mentalt.
Jeg synes å ha lagt merke til en holdning blant mange musikere, at man ikke trenger å øve mentalt, i motsetning til idrettsutøvere som i mye større grad har mental trening som en del av den daglige treningen. Antagelig tenker man ikke på det før man plutselig får en dårlig opplevelse på en konsert som ikke går som forventet. Da begynner man kanskje med litt mental trening, og håper på en quick-fix, uten helt å forstå at denne type trening er noe som må gjøres kontinuerlig og over lang tid.
Selv har jeg hatt uvurderlig nytte av det jeg lærte gjennom samarbeidet med Willi Railo. For en utøver som ønsker å utvikle seg hele tiden, er den daglige mentale treningen viktig. Det kjennes godt å spille fantastisk på øvingsrommet, men man vil jo gjerne også yte sitt aller beste når man skal spille for publikum. Da er det til stor hjelp at man har forberedt seg mentalt. Det handler om, for å sitere tittelen på Railos bok: Å være best når det gjelder.
Creo takker Arve Tellefsen for samtalen. Han snakker på sin sedvanlige måte, litt lavmælt, med stort engasjement, humor og uten de store faktene, men akkurat som når han spiller, kommer det han har på hjertet tydelig fram. Og når noe kommer fra en med så lang fartstid som utøvende kunstner, bør vi andre bare bukke og lytte til den kunnskapen han deler videre.
Tellefsen ifører seg munnbind igjen for å ta trikken hjem for å øve. Med den drivkraften og viljen han har til å hele tiden utvikle seg som kunstner, er det neppe tilfeldig at nettopp han var tidlig ute med å se verdien og nødvendigheten av mental trening for sceniske kunstnere.
Intervjuer: Ola Ellefsen
Foto: Lars Opstad – Barnas verdensdager Oslo
Les også:
