– Jeg skulle klare å spille alt til enhver tid, men det gikk ikke i det lange løp

Vidar Olsen er horntalentet som på kort tid oppnådde svært mye, men som i det lange løp mistet hele karrieren. Svært mange har opplevd Vidars fantastiske hornspill fra de årene han satt som solohornist i Bergen Filharmoniske orkester (BFO), i Bergen Blåsekvintett og i mange andre settinger. Men med tiden skjedde det noe; all øving og spilling gjorde at totalbelastningen ble for stor, og gradvis oppsto problemene som gjorde at Vidar til slutt måtte gi opp hele musikerkarrieren.

– Jeg er fra Eidsvoll og begynte som så mange andre i skolekorps. Først på mellofon, men da jeg var 14 år fikk jeg et waldhorn og begynte med timer hos hornlærer ikke lenge etter. Som sekstenåring fikk jeg Frøydis Ree Wekre som lærer og fra da av så jeg meg ikke tilbake. Det var hornist jeg ville bli.

Jeg tok de nødvendige artium-fagene jeg trengte i løpet av to år for å kunne begynne på Musikkhøgskolen, og startet der i 1979.  Da var jeg bare 18 år. Jeg fortsatte med Frøydis som lærer, men da hun flyttet til USA året etter, ble Odd Ulleberg læreren min.

Øvingngsmengden økte vesentlig som student

Jeg var en pliktoppfyllende student som øvde mye. Jeg øvde på daglige øvelser, etyder, hornkonserter, orkesterutdrag og ellers alt jeg tenkte var nødvendig for å kunne bli den komplette hornist. Jeg økte nok også øvingsmengden vesentlig da jeg begynte på Musikkhøgskolen. Det å bli sterk og kunne spille de mest krevende stykkene når som helst ble et mål for meg, og øvingsmengden ble lagt opp tilsvarende.

I ettertid ser jeg jo at det var omtrent som å trene til maraton ved å løpe en maraton hver dag. I forhold å gradvis øke belastningen slik det anbefales i videoene som Creo har lagt ut, var jeg ganske langt unna. Kunnskapen om muskulatur, belastning og restitusjon på den tiden var svært liten. Mantraet var heller «øv så mye som mulig hele tida».

Både jeg og alle rundt meg syntes det gikk riktig så bra og i 1981 vant jeg prøvespillet som alternerende solohornist i Bergen Filharmoniske Orkester, bare 20 år gammel. Parallelt med at jeg begynte i BFO fullførte jeg studiene ved NMH og tok hovedinstrument-eksamen der.

Jeg trivdes i Bergen og i orkesteret, mange av de jeg studerte sammen med fikk seg jobb der etter hvert, og jeg spilte mye i tillegg til orkesterjobben. Kammermusikk, blåsekvintett, Bit-20, jeg sa ja til stort sett alt jeg ble spurt om, og hele tiden øvde jeg mine vanlige økter som startet tidlig om morgenen før orkesterprøven. Det gjaldt å bygge opp styrke. Det er klart at totalbelastningen var i største laget, uten at jeg reflekterte noe over det. Dessuten er jeg kanskje litt sta av meg. De som ymtet frampå om at jeg måtte ta litt fri innimellom hørte jeg ikke på. Jeg øvde like mye, hver eneste dag.

For mye øving uten å tenke på restitusjon

Så, i 1988, skjedde det noe. Jeg hadde ennå ikke avtjent verneplikt og måtte inn til førstegangstjeneste og rekruttskole. Jeg hadde en avtale om å avtjene førstegangstjenesten i Sjøforsvarets musikkorps her Bergen, men innen jeg kunne det måtte jeg gjennomføre rekruttskolen, som var 3 måneder lang og foregikk på Evjemoen. Der var programmet så krevende at det ikke fantes overskudd eller tid til å øve. Der var heller ikke tilgjengelige øvingsfasiliteter, og jeg fikk et ufrivillig spilleopphold på 3 måneder. Jeg gjorde noen forsøk på å øve litt i helgene, men det virket meningsløst all den tid jeg ikke kunne øve ellers i ukedagene. Etter disse månedene med fravær av øving, var det rett på «jobb» i Sjøforsvarets musikkorps, uten noe som helst oppøvingstid. Det var da de første problemene oppstod.

Jeg syntes selv at embouchuren var bra før jeg dro på rekruttskolen, men da jeg begynte å spille igjen merket jeg at mykheten var borte. At jeg hadde øvd for mye uten å tenke på restitusjon tidligere var en side av saken, men etter denne ufrivillige pausen på 3 måneder skulle jeg ta igjen for det forsømte og gikk rett på med mitt beinharde øvingsprogram i tillegg til tjenesten i korpset. Nå som jeg har sett på Creos videoer som om belastning og restitusjon, ser jeg klart at dette grep jeg an helt feil. Som sagt opplevde jeg at mykheten i embouchuren forsvant og jeg begynte å overkompensere for å få spillingen til å fungere sånn nogenlunde. Jeg hadde aldri hatt, eller utviklet, et lett spillesett, og nå ble det en kamp å fikse jobben som hornist.

Ble nesten umulig å spille

Etter vernepliktsåret gikk jeg tilbake til jobben som solohornist i BFO, og nesten all energi gikk med til å få spillingen til å fungere såpass at jeg kunne spille det jeg måtte. Medisinen var å øve mye. Og enda mer. Jeg har aldri vært noen «ambisfreak». Jeg spilte der jeg fikk lyd. Nå begynte jeg å bruke spilleteknikker som jeg ikke burde ha brukt sett i etterpåklokskapens lys. I dag vet jeg mye mer om dette.

Det humpet og gikk på et vis, og da jeg ønsket å prøvespille på hornstilling i OFO i 1991, la jeg meg nærmest i treningsleir den siste måneden før prøvespillet der.

Det gikk ikke bra, og etter prøvespillet måtte jeg ha et avbrekk fra jobben i BFO.

Noe hadde skjedd. Muskulaturen og nervene rundt munnen hadde fått seg en solid knekk og gjorde det nesten umulig å spille. Jeg satt der, i permisjon fra orkesteret, og øvde og prøvde å få det til å fungere igjen, men jeg var langt unna. Jeg la forresten merke til at jeg ikke fikk til å plystre lengre heller. Det er litt interessant, siden det er de samme musklene som brukes der som brukes for å holde embouchuren på plass.

Søkte desperat om hjelp

I løpet av sykemeldingsperioden søkte jeg ulike former for hjelp, men ikke noe av det jeg prøvde hjalp. Bedriftslegen til BFO visste ingenting om dette, heller ikke andre leger jeg oppsøkte. Jeg dro til andre hornister rundt i Europa som hadde rykte på seg for å kunne hjelpe, men jeg fikk ulike og motstridende råd uten av noen av de hjalp. Jeg prøvde akupunktur og mye annet. Det mest ekstreme var kanskje «eksperten» på en klinikk i Bath, England, som anbefalte meg å slipe ned fortennene, etter å ha ført inn et kamera inn i munnen gjennom munnstykket. Jeg fikk slipt tennene ned uten at det hjalp. Den viser hvor desperat man søker hjelp for å få ting til å bli normalt igjen.

Flere kortere sykmeldinger fulgte de neste årene, men i 1996 ble det bråstopp, da gikk det ikke lenger og jeg stod i en lang sykemelding. Jeg øvde i sykemeldingsperioden, og prøvde til og med å legge om hele embouchuren, starte fra scratch igjen, og ta det helt etter boka. Det ble et håpløst prosjekt. Det hele handlet om ting jeg hadde gjort galt underveis i karrieren som medførte at muskulaturen nå ikke ville lystre mer.

Den mentale belastning var vanskelig å håndtere

Til slutt, etter 2 år med sykemelding, måtte jeg bare innse at slaget var tapt. Jeg ville ikke klare å fungere i jobben som hornist i BFO. Selvfølgelig var det leit, men samtidig også en lettelse da beslutningen var tatt. I ti år hadde jeg strevd og levd med dette. Én ting var det rent muskulære, men etter hvert ble det mentale like ille. Usikkerheten om hvorvidt jeg ville klare å spille alle de krevende hornsoloene på en konsert og oppfylle forventningene fra publikum, kollegaer og ikke minst meg selv, gjorde at nervøsitet ble plagsomt og fryktelig slitsomt å håndtere. Jeg ble i tillegg veldig fokusert på at embouchuren ikke fungerte.

Heldigvis ble jeg hele veien møtt med stor forståelse fra arbeidsgiver og jeg kunne fortsette i BFO som orkesterregissør. Per i dag har jeg faktisk vært ansatt som orkesterregissør lenger enn jeg var ansatt som solohornist. En fordel ved det hele, hvis man kan kalle det for det, var at jeg nå kunne være med familien på turer i helgene i stedet for å stå å øve til neste ukes konserter. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Manglende kunnskap og fokus på belastning

I ettertid ser jeg at for mye og for hard øving gjennom mange år uten kunnskap om restitusjon antagelig er hovedårsaken til at det gikk som det gikk. Kanskje har jeg også hatt en litt feil embouchure, eller har hatt munnstykket litt feil plassert fra tidlig av. Vi er alle skapt og utstyrt på litt forskjellig måte i forhold til muskulatur, kjeve og tannstilling, så hver enkelts belastning må tilpasses deretter.

Det er viktig å si at hadde jeg kunnet mer om det som fortelles i videoene: om belastning, restitusjon, og starte gradvis etter ferier og avbrekk, så kunne min historie ha endt annerledes. Dessverre var det lite kunnskap og fokus på dette da jeg studerte, og jeg kjenner til mange andre med tilsvarende historier som min, både messingblåsere og musikere på andre instrumenter. Noen av dem har måtte gi seg, slik som meg, mens andre igjen har litt mindre skade og klarer å leve med det på et vis.

Som det kommer klart fram i en av videoene: Den viktigste indikator på belastningsskade er tidligere skade. Restitusjon og gradvis belastningsøkning er særdeles viktig for å kunne stå i det livslange løpet som en musikerkarriere er, uansett instrument. Jeg har en følelse av at det skjer en endring i kunnskap og bevissthet rundt dette, men fallgruvene er mange. Det er bra at Creo setter et fokus på dette.

Man skal ikke bare øve for å øve

Hvis jeg skal gi noen råd til andre basert på min egen historie, så er det å huske at restitusjon er særdeles viktig, og at man ikke skal øve bare for å øve slik jeg gjorde mye, men at øvingen er gjennomtenkt og har en plan.

Med så mye øving og spilling som jeg holdt på med, mistet jeg lettheten i spillesettet mitt. Nettopp å klare å beholde lettheten i spillesettet tror jeg er viktig for den moderne musiker som forventes å fikse det meste av stilarter og musikksjangere. Hvis man merker at det trengs en time hver dag med oppvarming før man kan begynne å spille, kan det være en indikator på at man er på feil spor. Samtidig kan årsakene til at musikere (messingblåsere) ikke får lyd være ganske forskjellige, så jeg er forsiktig med å komme med bastante råd til ande som måtte slite med embouchure, bortsett fra å foreslå mer restitusjon og hvile.

Jeg savner selvsagt det å spille. Fortsatt klarer jeg ikke å få lyd i et horn, og det savner jeg. Jeg har tre barn som alle spiler messinginstrument. Det har vært litt sårt å ikke kunne spille for dem, eller sammen med dem, opp gjennom årene. Og jeg kan fortsatt ikke plystre.

Men, selv om jeg ikke lenger kan spille musikken jeg elsker, får jeg likevel oppleve den fra tilhørerplass i Grieghallen hver uke, og det er jo ikke så ille det heller. Jeg slipper i hvert fall å være nervøs og å lure på om embouchuren holder.

Les mer om Treningslære og fysisk helse for kunstneriske utøvere

Prestasjonsfremmende trening – videoforedrag