Hvordan praktisere mental trening

Deler av idretten er meget bevisst betydningen av mental trening, og man jobber ofte systematisk mentalt. Situasjonen er verre, eller mer alvorlig for kultursektoren. Jeg bruker ordet alvor på grunn de ofte intense psykiske smertene som kulturarbeidere kan oppleve samtidig som det bevisste og vitenskapelig fokuset på mental trening nærmest er fraværende i mange kunstutdanninger. På spørsmål til musikkstudenter svarer noen få at de har drevet med meditasjonen, og av og til autogen trening. Enkelte ballettdansere har formidlet at de aldri har arbeidet bevisst mentalt. Det gjelder også skuespillere.

Som barn går det ofte greit. Mange barn elsker å opptre. Ungdom kan ha det litt tøffere. De kan erfare et nederlag eller oppleve ubehagelige opplevelser som kan volde ubehag flere år senere, helt opp i voksen alder. Som student kommer alvoret i enda større grad, og noen ganger sammen med angst og uro. For mange blir uro, selvkritikk og manglende selvtillit en følelsesmessig belastning, samtidig som den fører til mindre effektiv læring og dårligere evne til å formidle seg selv slik man virkelig ønsker og kan.

Til tross for denne situasjonen, og den er godt kjent blant de fleste studenter og lærere, og til tross for at trygghet og glede i mestringssituasjoner er avgjørende for å få et godt resultat og trives i jobb, jobber scenekunstnere kanskje rundt 1 % mentalt og 99% fysisk eller med instrument, bevegelse eller tekst. Som profesjonell burde man jobbe annerledes. Rundt 50% av virksomheten burde i perioder brukes til mentalt arbeid. Dels for å forebygge og redusere fremtidig uro, dels for å få det bedre mentalt i øyeblikket, og dels for å bli maksimalt dyktig.

Det blåser på høyden. Det blir mer og mer viktig å mestre de tekniske og mentale utfordringene man står overfor når man blir eldre, men de færreste vet hva de skal gjøre for å bli kvitt uønskede spenninger. Enkelte slutter med å spille, danse eller opptre. Andre fortsetter, men med så mye uro at gleden ved å øve eller å opptre forsvinner. Man kan oppleve at scenekunstnere noen ganger er mest redd for det de er mest glad i, å opptre for andre og gi noe verdifullt til andre. Samtidig er bevisstheten rundt betydningen av en sterk psyke minimal.

Det fins heldigvis håp. Selv den mest uro- eller angstpregede kan bli kvitt angsten, og selv den beste kan bli enda bedre på noen områder ved å jobbe mentalt. Med bare litt arbeid kan du bli en bedre utøver rent faglig, samtidig som du kan få tilbake tryggheten og dermed motivasjonen og gleden om den skulle ha forsvunnet.

Om du ønsker å bli virkelig god og blant de beste på ditt område kommer du ikke utenom mental trening. Lykke til!